Psykisk Hverdag

VI FLYTTER

psykiskhverdag — Wed, 15 Sep 2010 09:02:36 +0000

På grunn av mange ulike grunner har vi bestemt oss for å flytte bloggen over til blogg.no. Hovedsaklig er grunnen fordi bloggnettverket i Norge er mye større på blogg.no. Håper dere blir med på flyttingen! Den nye adressen er enpsykiskhverdag.blogg.no

Vi er ikke kommet skikkelig i gang med blogg.no bloggen, men håper å få gjort det fortest mulig!:)
Snakkes!

I’m waiting…

psykiskhverdag — Tue, 14 Sep 2010 19:53:44 +0000

Gutter. Hva er det med dem egentlig? Jeg elsker dem virkelig, men hater dem også. De gjør ting så vanskelig i stede for å gjøre det lett. Hvorfor skal de alltid gå rundt grøten i stede for å hoppe over? Kjenner jeg begynner å bli skikkelig lei av dette nå. De siste månedene har jeg holdt på med en fyr. Skikkelig forelsket har jeg også blitt. Dessverre er det ikke gjensidig. Likevel skjer det stadig ting mellom oss, og vi prater hver eneste dag. Som oftest er det jeg som tar det første skrittet, men hender stadig vekk at han også gjør det. Når vi er sammen holder han bestandig rundt meg og forteller hva vi hadde gjort dersom vi var sammen. Jeg elsker det! Når jeg sover over holder han meg alltid i hånden eller er borti meg på andre måter. Alt føles helt herlig og rett. Jeg blir bare mer og mer forelsket.
Når hverdagen dukker opp igjen og vi prater over meldinger, får jeg beskjed om at vi bare er venner. Han får ikke DE følelsene som må til, selv om han syntes det er dumt. Men etter den forrige han holdt på med, har han på en måte blitt redd for å falle for noen igjen. Dessverre går det ut over meg. Jeg håper og håper likevel at han snart skal falle for meg også. Vi har det jo så fint i lag. Det var meningen at han skulle komme å spise kvelds her hos meg i dag, det ser ikke ut som det blir noe av. Selvfølgelig gjør det veldig vondt, men det er vel kanskje slik kjærlighet er. Eller hva mener dere?

~ Kristine

psykiskhverdag — Mon, 13 Sep 2010 17:49:15 +0000

You know my name, not my story!

Hvor mange kjenner seg ikke igjen i at noen personer tror de vet alt om deg?

Sommeren er forbi, og vi er tilbake!:)

psykiskhverdag — Sun, 12 Sep 2010 12:09:47 +0000

Det er lenge, alt for lenge siden vi har oppdatert denne bloggen. Sommeren har flydd forbi og vi har drevet på med hver vår greie. Jeg håper inderlig at vi kan få start på denne bloggen igjen nå som høsten nærmer seg. Som sikkert mange kjenner seg igjen i, er høsten en vanskelig tid. Det blir tidlig mørkt på kveldene, og sent lyst på morgenen. Det føles ut som om hele kroppen går inn i en slags mørke-modus, hvor alt bare føles tungt og vanskelig. Jeg håper denne høsten kan bli annerledes enn de siste årene. Og jeg håper at dere som leser denne bloggen har hatt en fantastisk sommer, og har lyst til å fortelle hva dere har bedrevet tiden med?:)

~ Kristine

Travle tider

psykiskhverdag — Thu, 17 Jun 2010 10:35:15 +0000

Jeg vil bare beklage utrolig dårlig oppdatering de siste ukene. Vi har nå hatt eksamener og hatt det fryktelig travelt på alle kanter. Det har vel kanskje dere også hatt. Hvordan går det med dere? Har dere noe dere ønsker at vi skal skrive om?

Mvh oss tre!:)

Død

psykiskhverdag — Fri, 21 May 2010 16:55:53 +0000

Når noen i samfunnet rundt deg dør begynner du å fundere på livet. Det trenger ikke være en person som står deg veldig nær, men en person du kjenner, og en person du vil legge merke til at er vekke. Det har skjedd meg, en i min nærhet er død. Enda en person som måtte gi etter for kreft, en forferdelig sykdom jeg etterhvert er blitt mer og mer redd for. Kreft er grusomt. Jeg har skrevet et innlegg tidligere om at jeg faktisk er veldig redd for at noen som står meg veldig nært skal få kreft, og når noen jeg kjenner dør eller bli syk av kreft blir denne frykten forsterket.

Når jeg var i begravelsen for noen dager siden kunne jeg ikke stoppe tårene. Personen som var død sto meg ikke nærmt, men frykten for å miste noen ble veldig mye sterkere enn den vanligvis er. Og man begynner å tenke på familien til den avdøde, og hvordan de skal klare seg uten den avdøde.

Jeg kommer alltid til å være redd for kreft, og hver gang noen jeg vet hvem er får kreft vil jeg bli redd for meg selv og de som betyr mest for meg.Slik vil det nok alltid være for meg.

Hva er sex for deg?

psykiskhverdag — Tue, 11 May 2010 17:21:43 +0000

Sex, et tema som vi daglig prater om, forbinnes med kjærlighet, eller alkohol. Da jeg var mindre husker jeg at jeg hadde de store forventningene om min første gang. Den skulle være spesiell, og selvfølgelig sammen med en kjæreste som jeg var veldig glad i, og som var veldig glad i meg. Jeg hadde en drøm om at vi skulle være hjemme alene, eller helst på en hytte i fjellet, og ligge på et teppe foran peisen. (Ja, jeg tror jeg har sett litt for mye film:P) Det hele skulle begynne med kyssing, så kosing osv… Vi har vel alle hatt en drøm om hvordan den første gangen skulle bli?

Slik drømmene ønsket ble det absolutt ikke, og laaangt der i fra. I min situasjon var jeg mer eller mindre presset, og av en helt feil person. Denne personen var en person jeg stolte på, og en person jeg så opp til. Da dette skjedde var det hele ødelagt. Mine drømmer var knust, og det føltes ikke spesielt. Jeg følte meg rett og slett skitten! Denne personen ga meg ikke fred, og på grunn av disse hendelsene har jeg aldri klart å forbinde sex med noe deilig eller spesielt.

Nå som jeg endelig har kommet meg bort fra det vonde, og funnet meg en skikkelig godgutt, sliter jeg fremdeles med sex-delen. Det har ikke noe med lysten og gjøre, for den klarer han å skape. Men når vi først er i gang får jeg en skikkelig vond følelse om at dette er noe galt og at jeg aldri burde gjøre det mer. Er det virkelig slik det skal være, tenker jeg for meg selv. Og etter mange samtaler om det, sier psykologen akkurat det samme. Nei Kristine, jeg tror grunnen til at du føler det slik er fordi du alltid har “koblet ut” kroppen under akten, og dermed ikke klarer å se på det som noe godt. Hun har rett! Jeg har koblet hodet og kroppen fra hverandre de gangene han forsynte seg med kroppen min, og det gjør fortsatt vondt å tenke på det…

Men følelsen av det å ikke forbinne sex med kjærlighet, er det også mange som har uten å ha opplevd noe vondt. Jeg og Caroline har hatt en god del samtaler om akkurat det. Vi er begge enige om at det går an å ha sex på to ulike måter – en hvor du har sex med en du er glad i, og en der du har sex bare for å ha det egentlig. Rett og slett for å koble litt ut. Om jeg skal si hvilke måte jeg liker best, er det den hvor jeg har sex med en jeg er glad i. Grunnen er fordi det oftes føles mye deiligere enn hva det gjør med f.eks. en one-night-stand. Sex og kjærlighet har noe til felles, og jeg har tro på at jeg en dag skal få oppleve det også!:)

Hvordan var/er dine forventninger til den første gangen? Gikk det som du håpet?

- Kristine

Hva gleder deg?

psykiskhverdag — Mon, 10 May 2010 11:21:05 +0000

Vi har alle våre opp – og nedturer. Noe som forsåvidt er greit. Men det jeg nå vil presisere er viktigheten av å huske hva som gleder nettopp deg. Så derfor spør jeg; hva gleder deg? Jeg skal selv prøve å svare på spørsmålet, også skal dere få skrive – tidlig eller sent – i kommentarfeltet, etterpå.

Hva gleder meg? Hm. La meg nå se:

Solskinn
Frukt & Grønt
Et rikt sosialliv
Bilturer
Høy musikk
Festivalstemning
Litteratur
Sakprosa
Smil
Fargen turkis
Familien min
Å bli sett
Gode karakterer
Digg jobb
Sosiale medier
Vakre ord
Ord generelt
Filmer
Radio
Venners smil
Hun Fine

Utfordring: Lag en liste på hva som gleder deg.

Å ta kontroll over angsten

psykiskhverdag — Sun, 09 May 2010 18:25:20 +0000

Alle er redd for noe, om det er en fobi for et eller annet dyr eller innsekt, eller for noe som kan skje i livet ditt. Jeg er så redd for å miste noen jeg er glad i at det får tårene til å renne ukontrolert om jeg lar fantasien løpe løpsk. Jeg har utrolig vill fantasi, og når angsten er på sitt verste kan jeg innbiller meg at personer dør fordi de blir drept av en øksemorder som kommer inn om natten. Ja, sannsynligheten for at dette skjer i Norges land er nå en til en milliard. Kanskje til og med enda mindre. Men noen ganger er angsten mer sannsynlig. I det siste har mange i mitt nærmiljø fått kreft, og jeg er livredd for at mine foreldre, Henrik eller mine søsken skal stryke med av dette.

Men for å komme til poenget mitt, man må bare ta kontroll, prøve å sette angsten i perspektiv. Kanskje prøve å finne ut hvor stor sannsynlighet det er for at noe skal skje. Om man ser på kreftstatistikken i Norge er det med årene blitt mye større sannsynlighet for å overleve, og jeg tar derfor med noen tall.

BRYSTKREFT:
Overlevelse: 75 prosent er i live etter fem år.

PROSTATAKREFT:
Overlevelse: 60 prosent lever etter fem år.

TYKK- OG ENDETARMSKREFT:
Overlevelse: Omkring 50 prosent etter fem år.

LUNGEKREFT:
Overlevelse: En av ti lever etter fem år.

FØFLEKKKREFT:
Overlevelse: Ni av ti lever etter fem år.

LIVMORHALSKREFT:
Overlevelse: 67 prosent

EGGSTOKKREFT:
Overlevelse: 42 prosent.

TESTIKKELKREFT:
Overlevelse: 95 prosent.

AKUTT LEUKEMI:
Overlevelse: 80 prosent av barn under 15 år overlever, men bare 25 prosent av voksne overlever.
(Kilde)

Kanskje var ikke disse tallene så veldig beroligende, men så må man jo også ta med i betraktningen hvor stor sannsynlighet det er for å få kreft i utgangspunktet. Da blir sannsynligheten for å dø av kreft ganske liten.

Å sette ting i perspektiv på denne måten er en lur ide, da blir kanskje angsten lettere å takle neste gang den kommer krypende inn i hodet ditt. I tillegg kan man jo få tankene inn på noe annet, ved å gjøre noe man liker godt. Slappe av med en god bok, spille spill med venner eller familie, se på noe du liker på tv eller ta seg en joggetur. For det går ann å ta kontroll!

~Caroline

Q: Klarer du å kontrolere angsten?

Søndag.

psykiskhverdag — Sat, 08 May 2010 19:41:47 +0000

Om noen få timer går vi fra lørdag til søndag. Og jeg gruer meg noe sinnsykt.

For søndag er som regel en dag jeg gleder meg til. Søndag står for hvile, fridag, oppbygging og fri for stress. Men i steden for vil morgendagen by på begravelse, tanker, sorg og tårer. Venninnen min tok for en og en halv uke livet av seg, og det er i morgen at vi skal ta farvel.

Og jeg synes det er altfor trist; en stor del av meg nærmest nekter å akseptere denne vakre, unge jenta skal gravlegges i nettopp min by. At denne jenta, jenta som jeg har så mange minner med, valgte å selv ende det. Selvmord er for oss andre uforståelig. Ja, jeg vet at jeg ikke burde klandre meg selv, men jeg kan ikke noe for det. Som venn og medmenneske føler jeg et visst ansvar for at livet til denne jenta ble uutholdelig.

Hvil i fred, kjære venn. Vi her på jorda savner deg allerede svært dypt, og jeg håper du venter på oss der oppe. Ditt liv vil aldri være helt ferdig, ikke så lenge jeg lever, og du er i mitt hjerte. Takk for at jeg fikk deg kjenne. Hvil i fred, kjære venn.

~ Veronika